Just keep me where the light is

 weheartit // john mayer

Etter århundrets mest intense morgen, i kø på mac'en min og pc'en til mamma+pappa og billettservice på telefon, superstress og hakket før et nervøst sammenbrudd så sikret jeg meg billetter til selveste John Mayer i Spektrum i oktober.  Da blir det konsert med de fineste, med JOHN MAYER! Det er helt sinnsykt. Jeg er lykkelig.

weheartit // john mayer

Footprints in the sand

Hun sto og kikket ut av stuevinduet. Tiden snek seg langsomt av gårde, det kjentes ut som hun hadde stått der i flere timer, men hun klarte ikke flytte seg. Regnet hamret på vinduet. 
Luften hadde blitt kjølig nå, den tynne strikkejakken var ikke lengre varm nok. Sommeren hadde tatt slutt og høsten kom snikende. 
- Kommer du, elskede? 
- Nei, jeg blir hjemme idag - svarte hun. 
Hun hørte han sukket før han tok på jakken og gikk ut døren. Hun hadde vært lenge hjemme nå. 
Han følte han mistet henne, og hun følte hun hadde mistet seg selv for lenge siden. 
Det var for tøft å gå tilbake. Alle blikkene som fulgte henne hvor enn hun gikk, alle øynene som brant i nakken hennes når hun passerte. 

I barneparken bortenfor hørte hun latter og skrik fra lek og hun fikk gåsehud over hele kroppen. Hun ville ikke stå der og stirre på dem, men savnet var for stort, så hun ble stående som smeltet fast i parketten. 
Hun fikk øye på en liten jente som lignet bemerkelsesverdig mye på lille Maja. Den lille skapningen i rødt regntøy og røde gummistøvler som hoppet rundt i vanndammene.

Tårene trillet nedover fjestet hennes. Det føltes som hun kom til å briste hvert øyeblikk. Og kanskje det hadde vært like greit. 
Øynene fulgte den lille røde skapningen som sprang rundt i parken. Den lille jenta så så lykkelig ut, akkurat som Maja hadde gjort. 


Hun lukket øynene, prøvde å huske hva som hadde skjedd den formiddagen. Det hadde vært en fantastisk dag. Selv om det hadde begynt å regne så gjorde det ikke noe. 
Det eneste hun husket var alt kaoset. Ingen hadde sett noenting, ingen ville hjelpe.

Et voldsomt bråk fra en bil rev henne ut av tankene. Hun fant den lille jenta med blikket. Hun satt i huskestativet og dinglet med beina. 
Tankene hadde gjort henne enda mer sårbar, enda kaldere. Hun snudde seg i et brøkdels-sekund for å hente pleddet som lå på den grå sofaen og la det over skuldrene.
Det skrek i hjulene på den bråkete bilen og det stjal oppmerksomheten hennes igjen. 
Hun så tilbake på husken og den husket enda - denne gangen uten et barn på.
Hun lot blikket fly over parken, men hun fant ingen jente med rødt regntøy og røde gummistøvler.
Hun satte i et hyl, rev seg løs fra vinduet og løp ut døra.

- Hvor er den lille jenta?
Damene i parken enset henne ikke. Hun kjente hun ble fylt av frustrasjon, hvorfor var det ingen som reagerte?
- Hvor er den lille jenta i rødt regntøy?! 
Hun ropte nærmest nå. En av damene snudde seg fra kaffepraten og stirret på henne som om hun skulle vært riv ruskende gal.
- Det har ikke vært noen jente her med rødt regntøy idag.

Det kjentes ut som om hjertet hennes ble sprengt i filler. Tårene fosset nedover kinnene hennes og hun sank sammen på bakken. 
Det var ingen jente med rødt regntøy. Hun hadde sett for seg Maja hele tiden..
Hun hadde endelig fått damenes fulle oppmerksomhet, og det neste hun husket var armene til mannen sin rundt henne og lysene på ambulansen som brøt roen i nabolaget.

Nothing more, nothing less

Så, bloggen.. Den er fire år gammel og vel så det. Den har vært der som en plattform for å få ut tanker, følelser og opplevelser. Jeg tror jeg har skrevet morsomst, kjedelig, interessant og likegyldig. Alt etter som.
Men, hva er det nå?
Det er fortsatt et sted der alt kan skrives.
Men vil det bli skrevet?
Vil det bli lest?

Solitaire

Jeg stopper opp. Tiden stopper opp. Jeg ser inn i de dype, uttrykksfulle øynene dine, og tiden stopper. Noe som kjennes ut som langt i det fjerne kjenner jeg et sterkt lys som flerrer magien et ørlite sekund. Det flerrer magien mellom deg og meg. Intensiteten mellom øynene våre.

and solitaire is the only game in town

and every road that takes him, takes him down

and by himself it's easy to pretend

he'll never love again

Jeg smiler. Du sier ingenting, men ansiktet ditt forteller meg så mye. Det vakre ansiktet ditt. Ansiktet som er grovt, med de mørke øyenbrynene. Det er mystisk, øyeblikket er mystisk. Selv om det vrimler av folk rundt oss, enser vi de ikke. Det er kun du og jeg.

 and by himself he plays the game

without her love it all ends the same

while life goes on around him everywhere,

he's playing solitaire

Du har armene om meg, og det føles så trygt. Etter alt som har skjedd så er det endelig trygt. Jeg rømte av gårde og du tok i mot meg. De trygge armene dine tok i mot meg, og du slipper ikke.

a little hope goes up in smoke

just how it kills,

goes without saying.

Den hvite skjorten din passet så fint til den solbrune huden din. Det lure smilet ditt. Deg.
Det var deg og meg, sa du - deg og meg mot alt som måtte komme. Jeg så det i øynene dine, den dagen - at du mente det. Det var deg og meg mot alt som måtte komme.

and solitaire is the only game in town

and every road that takes him, takes him down

and by himself it's easy to pretend

he'll never love again

Nå er kun bildet igjen. Det gamle passfoto-boks-bildet. Det vakre bildet der dere smiler mot hverandre og alle kan se at det lyser kjærlighet av dere. At det var dere to. Mine vakre oldeforeldre.  Kjærlighet.

The Carpenters - Solitaire

Write it on the skyline

Igår var en deilig vår dag, brukt ute i Svalerødkilen og Sponvika i vakre Halden.
Dagen ble brukt på kampanjen, og det var utrolig koselig. Deilig vær og fine mennesker!

I think I'll go to Boston

Da var Oslo unnagjort og frøkna er hjemme igjen!
Var underbart mysigt å treffe søtnos AH igjen, fikk tittet litt på City, tatt KarlJohan og spist deilig lunsj på Friday's. Hjelpes, fortsatt mett altså..
Var innom på Cecilie Melli også, og de kjolene der... Om jeg plutselig blir rik en dag så skal jeg gå berserk der!
Pluss en eventuell bridezilla-epoke, om det skjer..

Uansett, når jeg kom til Oslo så SNØDDE det!? Kjente panikken bredde seg sakte men sikkert, og den panikken var der godt nok fra før av skal jeg si deg! Det var plutselig satt inn "buss for tog" på Østfoldbanen denne uka.. Og jeg blir så innmari stressa av buss, har sjukelig fobi for å gå av på feil sted eller gå på feil buss.. Men til min store lykke så var det direktebuss, så jeg slapp å tenke på det. Lykkelig.

Fant ikke så mye da, så shoppingen kan jeg ikke skryte av. Ble en ting til en fin en, en ring og iPhonedeksel, whoop.

Nå er det superchilling på sofan med mama min, en deilig fredagskveld!
I morgen blir det feltdag i hjembyen, vakre Halden. Gleder meg masse!

<3 god helg!

Oslove

I morgen blir det tur til Oslo for å treffe mine kjære vakre venninner! Det blir herlig!
Håper på knallvær og superkos :)