Utdrag..

Hun kom gående ut av flyplassen og den varme luften slo i mot henne. Olajakka var nesten for varm nå. Men hun beholdt den på. Hun ville ikke at noen skulle se. Hun ville ikke at noen skulle se noe de ikke hadde noe med å gjøre. 

Endelig. Det var som en drøm gikk i oppfyllelse. Hun hadde lengtet så lenge etter denne dagen og nå var den her. Hun kunne nesten ikke huske hvordan hun kom seg dit. Det virket så uendelig lenge siden hun hadde startet på denne reisen. Det var det kanskje også.

Hvem var hun egentlig? Hvem var hun nå, uten han?

Hvem hun hadde vært var usikkert, men noe som var sikkert, var at hun aldri skulle tilbake til sånn hun var. Hun var ikke et offer. Den tiden er over nå. 

Hun var klar over at å reise med fly, kanskje ikke var det beste fremkomstmiddelet når man prøver å rømme fra noen. Men hun hadde tenkt at han mest sannsynlig ikke var smart nok til å tenke så langt, at han kanskje ville forstå når han skjønte at hun hadde reist hit. Uansett, innen den tid kunne hun være hvor som helst. 

Da hun satt seg på bussen som hadde sentrum som destinasjon, kjente hun sommerfuglene krible i magen for første gang på lenge. Hun gledet seg som et lite barn. Leiligheten hun hadde fått tak i hadde hun funnet på den gamle pc'en innerst i lokalet i den lokale online-baren i nabobyen. Hun kunne jo ikke etterlate seg noen spor.

Språket hadde hun lært seg i skjul, når hun sa hun var å vasket hos tannlegen på andre siden av byen. Hun gjorde selvsagt det også, men var hun effektiv nok rakk hun språktimene akkurat og kom hjem tidsnok til at han ikke merket noe. Han var fornøyd bare middagen sto ferdig på bordet til han kom hjem. 

Hun var fylt med ny selvtillit når føttene hennes traff bakken på busstasjonen i Porte Maillot. Hun gikk, for første gang på ti år, med hodet høyt og ryggen rak. 

Hun gikk med lette skritt over veien, langs de fantastiske bygningene, forbi den lille restauranten i den gule bygningen og ned på undergrunnstasjonen. Alt gikk så lett. Akkurat som om hun hadde gjort det hundre ganger før. Noe hun hadde gjort. Hun hadde drømt om denne dagen lenge. Nesten alt for lenge.

Folkemengdene på t-banen var i andres øyne alt for pågående, men for henne var det annerledes. For henne var det en slags åpenbaring. Hun hadde ikke vært alene på et stort offentlig område på så lenge hun kunne huske. Nå gikk hun dit hun ville, når hun ville. 

Stemmen over høyttalerne talerne annonserte at toget nærmet seg stasjonen ved Louvre, Rivoli.  Hun kunne ikke vente til å komme seg ut av vognen og opp i gatene. Hun kunne gå langs Seinen i den nye florlette kjolen hun hadde i sekken. Hun kunne kjøpe makroner fra Laduree. Hun kunne ta et glass hvitvin på en fortau-restaurant og se på menneskene passere. 

Den tiden da hun satt i vinduet og tittet på menneskene var over. Den tiden da hun tittet på menneskene og fant på historier om dem alene, var over. Menneskene utenfor var ikke bare noen brikker i verdens konstante jag etter noe. Nå var hun en av dem.