fredag 12. april 2013

Footprints in the sand

Hun sto og kikket ut av stuevinduet. Tiden snek seg langsomt av gårde, det kjentes ut som hun hadde stått der i flere timer, men hun klarte ikke flytte seg. Regnet hamret på vinduet. 
Luften hadde blitt kjølig nå, den tynne strikkejakken var ikke lengre varm nok. Sommeren hadde tatt slutt og høsten kom snikende. 
- Kommer du, elskede? 
- Nei, jeg blir hjemme idag - svarte hun. 
Hun hørte han sukket før han tok på jakken og gikk ut døren. Hun hadde vært lenge hjemme nå. 
Han følte han mistet henne, og hun følte hun hadde mistet seg selv for lenge siden. 
Det var for tøft å gå tilbake. Alle blikkene som fulgte henne hvor enn hun gikk, alle øynene som brant i nakken hennes når hun passerte. 

I barneparken bortenfor hørte hun latter og skrik fra lek og hun fikk gåsehud over hele kroppen. Hun ville ikke stå der og stirre på dem, men savnet var for stort, så hun ble stående som smeltet fast i parketten. 
Hun fikk øye på en liten jente som lignet bemerkelsesverdig mye på lille Maja. Den lille skapningen i rødt regntøy og røde gummistøvler som hoppet rundt i vanndammene.

Tårene trillet nedover fjestet hennes. Det føltes som hun kom til å briste hvert øyeblikk. Og kanskje det hadde vært like greit. 
Øynene fulgte den lille røde skapningen som sprang rundt i parken. Den lille jenta så så lykkelig ut, akkurat som Maja hadde gjort. 


Hun lukket øynene, prøvde å huske hva som hadde skjedd den formiddagen. Det hadde vært en fantastisk dag. Selv om det hadde begynt å regne så gjorde det ikke noe. 
Det eneste hun husket var alt kaoset. Ingen hadde sett noenting, ingen ville hjelpe.

Et voldsomt bråk fra en bil rev henne ut av tankene. Hun fant den lille jenta med blikket. Hun satt i huskestativet og dinglet med beina. 
Tankene hadde gjort henne enda mer sårbar, enda kaldere. Hun snudde seg i et brøkdels-sekund for å hente pleddet som lå på den grå sofaen og la det over skuldrene.
Det skrek i hjulene på den bråkete bilen og det stjal oppmerksomheten hennes igjen. 
Hun så tilbake på husken og den husket enda - denne gangen uten et barn på.
Hun lot blikket fly over parken, men hun fant ingen jente med rødt regntøy og røde gummistøvler.
Hun satte i et hyl, rev seg løs fra vinduet og løp ut døra.

- Hvor er den lille jenta?
Damene i parken enset henne ikke. Hun kjente hun ble fylt av frustrasjon, hvorfor var det ingen som reagerte?
- Hvor er den lille jenta i rødt regntøy?! 
Hun ropte nærmest nå. En av damene snudde seg fra kaffepraten og stirret på henne som om hun skulle vært riv ruskende gal.
- Det har ikke vært noen jente her med rødt regntøy idag.

Det kjentes ut som om hjertet hennes ble sprengt i filler. Tårene fosset nedover kinnene hennes og hun sank sammen på bakken. 
Det var ingen jente med rødt regntøy. Hun hadde sett for seg Maja hele tiden..
Hun hadde endelig fått damenes fulle oppmerksomhet, og det neste hun husket var armene til mannen sin rundt henne og lysene på ambulansen som brøt roen i nabolaget.

4 kommentarer:

Little Miss Sunshine sa...

Åh <3

Camilla sa...

Wow. Du skriver utrolig bra! :)

Emilie Henriksen sa...

Tusen takk :))

Anonym sa...

Dette var spesielt Emilie! Mye nerve,.....og henger i kjenner jeg!Du har en fin åre jo! Tante