Lexie <3

Jeg har en fryktelig merkelig - men søt - liten hund.

Som sagt, så skulle jeg vaske krabaten igår, som as always byr på utfordringer. Hun er nemlig ekstreeemt sta når det gjelder og bli vaska. Tror hunder generelt har en evne til å klare og sette opp et slikt ulykkelig uttrykk, så det er nesten trist og pushe rumpa deres litt lengre inn i dusjen.

Lexie har også en tendens til å ta sånne bittebitte små steg som gjør at hun brått står heelt motsatt vei en det vi planla til og begynne med. Men da altså, vaskinga gikk bra den, og nå er hun i form igjen, kommet seg etter vaskesjokket igår.

Helt til da besteforeldra mine banka på døra og ville ha henne med ut å gå tur. Det er jo vel og bra for hunder det, men når det er masse sand og gjørme og snø som blir hengende i pelsen er ikke det noe gøy heller. Så, tror hun ante fred og ingen fare da hun storma inn på rommet mitt for å drikke et par liter med vann. Men haha, neida. Jeg tvang henne inn i dusjen igjen, for å skylle vekk sanda.

Og det er rart, hunden som eelsker og bade, uansett temperatur, - som foreksempel en gang vi var på Saltö på vinteren, så måtte jo hun selvføølgelig bade, og bare slang seg ned i snøen for å avkjøle seg litt etterpå- plutselig synes vannet i dusjen var så fryktelig kaldt.. Hun bare løfter elegant opp på forlabben og bare " åh, nei ikke pin meg med dette fryktelige vannet..