immensity

Havet pleeide å berolige henne. Å stirre ut over uendeligheten, der hvor havet møter himmelen. Immensity. Havet er så enormt at nettopp størrelsen på det gjorde henne rolig. Det var noe som ikke kunne bli dratt vekk under henne, slik alt annet i livet hennes hadde gjort. Det ville alltid være der. Bølgene ville alltid rulle innover stranden.
Men denne dagen var annerledes. Havet var like viltert som hun følte det innvendig. Det bruste og bølget over sine bredder, akkurat som at det var ildsint.
Bølgene traff svaberget med full styrke. Det var nesten en dyrisk følelse over det.
Akkurat som om det ville vise henne at det forsto hva hun følte og i hvilken omkrets hun følte det.

 

weheartit //  wild ocean

På dette tidspunktet kjente hun ikke forskjell på saltvannet fra det brusende havet og sine egne tårer. De blandet seg i en harmonisk symfoni på kinnene hennes. Vinden rev og slet i klærne hennes og hun følte seg som et fyrtårn, der langt ute blant havets villhet.
Et fyrtårn som for tiden var under oppussing fordi det hadde stått stødig så lenge, med alle bølgene som hadde slått mot veggene og grunnmuren i lang tid.

Det brygget opp til storm, til en skikkelig storm, men det gjorde ingenting. Hun ville stå der ute, ytterst på kanten og kjenne naturkreftene fylle henne med energi på nytt.
Da hun var liten og var her ute fikk hun aldri gå så langt ut som hun var nå. Foreldrene hennes var redde for at havet skulle oppsluke henne. Nå kunne det gjerne ta henne med.

weheartit // wild ocean