torsdag 6. september 2012

Face your fears


Jeg prøver så godt jeg kan.. 
Bakken opp til målet virker så uendelig lang. Bakken er egentlig ikke en bakke, det er en midtgang. 
En midtgang fra stolen min og opp på scenen..
Når jeg kom hit idag følte jeg ikke noe særlig. Jeg var roligere enn jeg hadde vært på lenge, mye takket være han. Han roer meg nede på en helt unik måte. 
Å gå opp på den scenen føles ut som å bestige Everest. Hvertfall nå, når jeg merker at tiden nærmer seg til at det er min tur. Jeg kjenner jeg blir klam i hendene. Sjekker manus hvert femte minutt, bare for å "reality-slappe" meg selv mentalt sett og tenke at "du har kontroll, ikke tenk så mye på det". 
Ikke tenk så mye på det du liksom, det er lett for deg å si det, svarer hjertet mitt da. Som dunker febrilsk i brystet mitt. Det dunker så hardt så jeg nesten ikke kan høre han som stå på talerstolen nå. Det dunker så hardt at jeg er sikker på at de som sitter rundt meg kan se slagene fra utsiden. 
Bare pust. Bare pust.
Også var det enda nærmere min tur. 
Jeg ser han jeg skal være med gjøre seg klar, for de siste 10 minuttene går fort. Lynraskt faktisk. Jeg klarer ikke tenke på noe annet enn hva jeg skal si. 
Så plutselig slår det ned i hodet mitt, den meldingen fra han. Reaksjonen hans fra forrige gang, da det gikk så dårlig. Den lille følelsen av at det faktisk er greit om det går nedenom og hjem, men at det også er greit at det går supert. At jeg har en med meg som støtter meg uansett, en som er glad i meg. Lukket øynene og kjente at frykten slapp litt tak.
Bare pust. Bare pust.
Så hørte jeg introduksjonen. Nå var det min tur. Min tur til å skinne eller min tur til å drite meg ut. 
Drite meg ut foran henne som valgte å le meg opp i ansiktet første gangen jeg hilste på henne, eller å stå der og skinne foran henne.
Han jeg frykter å drite meg ut mest for var ikke der uansett, så det spilte ingen rolle, men han hadde tro på meg, og det var det som betydde noe. Familien min hadde tro på meg. Det er det som betyr noe.
Jeg reiste meg, gikk den lange veien opp til scenen og kjente alles øyne brenne i nakken. Og akkurat i det jeg fikk mikrofonen så sluttet jeg å tenke. Jeg gjorde det jeg skulle og jeg fikk det til. 
For når alt kommer til alt så er det vel det det handler om, hva?
Å imøtegå det du frykter mest i hele verden. 
















I'm trying my best.
The hill up to my goal seems so extremely long. The hill is not really a hill, it is an aisle. An aisle from my seat and up to the stage. When I arrived here today, I didn't feel a thing. I was much more calm than I had been in a really long time, much thanks to him. He has this way of calming me down that is pretty unique.  You know, getting up on that stage feels like climbing Everest. At least it feels that way now, when I feel like the time for my turn is getting really close. I feel my palms are getting sweaty. I read my manuscript like every five minutes, just so I can think to myself that "seriously, stop think about it, you've got this under control". 
To that, my heart responds "stop thinking about it"- yeah right, while it's beating like a rockband drum inside my chest. It beats so hard that I can barely hear the words coming from the speaker's mouth. It beats so hard that I swear that the people around me can see it beat outside my chest. 
Just breathe. Just breathe.
And then we were even closer to my turn. I can see the man I am supposed to be on stage with getting ready, because the last 10 minutes goes by so fast. Like the speed of light actually. The only thing that's on my mind are what I am supposted to say. 
Then, like struck by lightening I remember his message. His reactaon when I told him about last time. Last time when it went so terribly wrong. I get a tiny feeling that it doesn't matter if I suck, and its ok that I rock it. I get the feeling that I have one that supports me anyway, one that cares about me, either way. I just closed my eyes, kept that thought in my head and I could feel the fear letting go. 
Just breathe. Just breathe.
Then I heard the introduction. It's my turn. My turn to shine, or my turn to make a complete fool of myself. I could make a complete fool of myself right in front of the girl who decided to laugh in my face the first time I met her, or I could do my best and shine up on that stage. Him, the one I fear humiliating myself the most for, he wasn't there so that didn't matter anyway, but I knew that he had faith in me. And that is what means the most. My family had faith in me. That is what means something. 
I stood up, I walked down the aisle and I could feel everybody's eyes burning in my neck.  And just when I got the microphone, I just stopped thinking. I did what I was supposed to do and I nailed it.  
Because in the end, that is what really matter, isn't it?
It's face what you fear most in the whole world.