torsdag 29. september 2011

And the tears come streaming down your face, when you love someone and it goes to waste. you lose something you can't replace, when you love someone and it goes to waste.. Could it be worse?

Jeg prøver å skrive noe, men ord vil ikke fram, ord vil ikke skrives ned..


For to år siden, 30.september 2009, så var Kathrine, Ann-Helen og jeg i Ski for å shoppe. Det var høstferien i andre klasse på videregående. Vi koste oss med god mat, masse shopping og masse jentesnakk! Vi hadde tatt tog begge veier, og pappa hentet meg på togstasjonen. Dusjet når jeg kom hjem  og gikk ned på rommet for å skifte.. Slo på macen og sjekket facebook.


Jeg kunne ikke forstå det. "hvil i fred".
Hva mener du, "hvil i fred"?
Så sjekket jeg nettsiden til Halden Arbeiderblad.
Der stod det. Så sjekket jeg VG. Der sto det også. Svart på hvitt. De svarte bokstavene lyste mot meg, som neonlys, som ja, jeg vet ikke.


Jeg sprang opp til mamma, sa til henne i midten av trappa: "Oscar er død!"
Jeg sprang opp med håret i håndkle på hodet og badekåpa på, satt meg på stolen i stua og vi slo på nyhetene. Der var det også.


Kjære Oscar. Flotte Oscar. Husker deg så godt, helt fra åttende klasse. Fant masse bilder fra åttende klasse da jeg hadde med kameraet mitt på skolen og tok masse bilder hele dagen. Det var så godt, men så trist. Husker "sette-bo"prosjektet i tiende klasse, da vi kranglet som et gammelt ektepar. Vi var uenige om alt, og ingenting. Husker Danmarksturen i tiende klasse, da dere mistet nøkkelen til hytta deres og dere bodde hos oss, og spilte musikk og så på tv hele natta. Da vi våknet hadde dere satt koffertene våre og alle sofaputene opp etter døra til soverommet vårt. Vi sang karaoke, Sommartider.
Så kom videregående og alle gled fra hverandre. Vi gikk på samme skole, men i forskjellige klasser.
Vi mistet kontakten, men de tre ungdomsskoleårene glemmes aldri. Det var da vi var mest like og mest ulike. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var de fine årene, før alt ble annerledes. Det var da alt var trygt. Vi hadde vår lille boble nede på Os. Det var bare oss. Er dager da jeg tenker at jeg skulle ønske vi kunne bare skru tilbake tiden. Dra tilbake. Alle sammen samlet nede på Os og livet var enklere. 


Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg. Noen dager mer enn andre, men jeg tenker alltid på deg. 92-kullet vil alltid mangle en. 
Husker en som sa når vi gikk til begravelsen din; "tenkte på det, når det kom til å bli en fra vårt kull som døde. Hadde bare aldri trodd det var Oscar.."
Den dagen, begravelsen og minnestunden i gymsalen på Porsnes må ha vært noen av de tristeste dagene i hele mitt liv. 
My Heart Will Go On, Fix You og Why vil alltid være sanger som får meg til å gråte, fordi jeg tenker på deg.


Nå har det gått to år, og det er fortsatt like ubegripelig. Husker det som det var igår, og husker deg som om jeg så deg ista.
Lurer på hva du hadde blitt, hva du hadde gjort nå, hvilket studie du hadde valgt..


Var på graven din tidligere i uka, og det skjærer meg langt inne i hjertet og si den setningen. Det skulle jo ikke være mulig.


Jeg har brukt over tre timer på dette innlegget, for det er så vanskelig å skrive ned, men samtidig så godt å skrive, for det er en slags terapi det også. Du kommer til å være i hjertene våre og i minnet vårt, resten av våre liv, kjære deg.



3 kommentarer:

Anonym sa...

Å lille jenta mi! Sitter på jobb og leser innlegget ditt og øya fylles av tårer! Husker den dagen så veldig godt jeg også. Og du har jo latt meg få lov til å ta del i tanker og følelser som du har hatt. Skynder meg hjem til deg i dag og vil bare holde rundt deg! Love you <3 Mamma

Anonym sa...

Å, så trist, Emilie! Du sier ikke noe om hvordan dette kunne skje, men tragisk uansett! Vondt å miste noen en er glad i! Og han hadde jo akkurat begynt på på livet sitt. Glede og sorg er knyttet til kjærlighet.
Ønsker deg masse glede! Klem fra krumelura

Unknown sa...

Han skulle klatre opp på et gammelt tog som sto på stasjonen, for å få et bilde. Så fikk han kjøreledningen i hodet.
Det er veldig vondt, men minnene utgjør glede :)